Om Thomas
Jeg hjelper andre å realisere meningsfulle mål i livet
Oppnå
Euforien jeg får av å jobbe mot hårete mål har blitt en kjær avhengighet. Det er her jeg har funnet mest glede og mening i livet. Man lærer seg disiplin og struktur og får en mental robusthet som hjelper deg å overkomme alle utfordringer livet kaster din veg.
Inspirere
Du kan virkelig oppnå mer en du kan forestille deg, men du kan ikke gjøre det alene. På min reise har jeg oppsøkt hjelp og støtte fra både kjente og fremmede for å tilegne meg nye ferdigheter. Det er en stor ære å endelig kunne gi noe tilbake å dele min kunnskap fra scenen.
MIN HISTORIE
Lev utenfor komfortsonen
Helt siden mitt år i Forsvaret åpnet øyene for livet utenfor komfortsonen har jeg vært lidenskapelig opptatt av selvledelse og målsetting for å få et bedre liv. Jeg har lært av de beste, prøvet og feilet på egenhånd og lest mye litteratur for å utvikle en metodikk du kan bruke til å finne ut hva du vil oppnå og bygge de mentale musklene som trengs for å komme dit. De siste årene har jeg holdt flere og flere foredrag og kurs om temaet og nå lever jeg av å inspirere personer og bedrifter til å oppnå ønskede resultater.
På befalsskolen lærte jeg mitt livs viktigste lekse. Under helvetesuken hatet jeg livet mer enn noen gang tidligere, men forsto endelig at livet utenfor komfortsonen ville gi stor gevinst i fremtiden. Og det er nettopp hele utfordringen med å motivere seg til å jobbe målrettet: vi kjenner som regel alltid på ubehaget først og høster ofte fruktene lenge etterpå. Men forskning viser gang på gang at hele prosessen går i pluss og vel så det.
Det første fjellet
Med dette som utgangspunkt ble jeg lidenskapelig opptatt av å finne og flytte mine egne grenser. Før militæret var jeg toppidrettsutøver og tidligere norgesmester i padling og kiting. Etter mye tid på øvelser i norsk natur ble jeg glad i det ekstreme friluftslivet og begynte å lese bøker om kjente ekspedisjoner verden rundt. Jeg bygde mentale muskler og satte meg gradvis mer og mer ambisiøse mål. Av de store norske heltene var det aller flest polfarere, men som ung og med begrenset budsjett virket det fjernt å starte på så omfattende prosjekt. Det var spesielt en norsk eventyrer som skilte seg ut og som senere har blitt en av mine største forbilder og kilder til inspirasjon. Erling Kagge hadde ikke bare nådd begge polene, han hadde også klatret til topps på Mount Everest og ble på den måten verdens første til å nå «de tre poler». Han viste en allsidighet jeg så opp til, og jeg bestemte meg etter hvert for at fjellklatring må bli mitt hovedfokus.
Det hele startet med en guttetur til Kilimanjaro. På den tiden visste jeg ingenting om verken høydesyke, tynn luft eller klatring. Men vi planla etter beste evne og lærte masse underveis. Å være i ok fysisk form viste seg å på ingen måte være en fordel, og de fleste av oss (meg inkludert) fikk kjenne på ganske kraftig høydesyke. Etter noen dager besto livet av uutholdelig hodepine, oppkast, kvalme, svimmelhet og null energi. Riktignok pushet vi hverandre gjennom det, og etter hvert som kroppen akklimatiserte var vi til slutt i posisjon til å gå helt til topps. Det var en vanvittig naturopplevelse og jeg var totalt bitt av basillen. Det første jeg gjorde tilbake i sivilisasjonen var å bestille flybilletter til Aconcagua og Elbrus et halvt år senere.
Allsidigheten ved mentale muskler
Selv om jeg tørstet etter ekspedisjoner og eventyr var det alt i alt mentale utfordringer jeg var opptatt av. Med interesse for matematikk og fysikk valgte jeg å bli sivilingeniør ved NTNU etter mitt år i Forsvaret. Det virket også fornuftig å ha en trygg fremtid foran meg for å kunne finansiere eventyrene som allerede hadde tatt et godt innhugg i lommeboken på tross av mine 4 deltidsjobber ved siden av studiene. Jeg trivdes veldig godt med det faglige og spesielt friheten i å kunne styre hverdagen som jeg ville. Etter hvert eksperimenterte jeg med mange forskjellige studieteknikker for å finne en optimal balanse mellom ekspedisjonene og studiet. Jeg hadde ekstremt hektiske perioder rett før eksamen med alt fokus utelukkende på fagene jeg skulle gjennom. Resten av året brukte jeg på å jobbe, trene og reise. Dette fungerte faktisk overaskende bra, og etter et år på studie satte jeg meg som mål å komme inn på MIT i USA for et år på utveksling. Takket være dette målet fikk jeg et insentiv til å jobbe minst like hardt på skolebenken som på sekketrening i skogen, og til min store begeistring kom det til slutt et brev om at jeg hadde fått plass på skolen.
Året på MIT ble helt fantastisk og har gitt meg mye av erfaringen jeg lener meg på for å hjelpe kundene mine i dag. Studieprogresjonen og fagene stilte helt andre krav til struktur, disiplin og team arbeid. Jeg jobbet dag og natt for å gjøre mitt beste, og hadde en hellig regel om å gjennomføre én treningsøkt per dag for kropp og sjel. Jeg tok fag innen kunstig intelligens, robotikk, romfart og noe økonomi. Alt i alt ble året i Boston en fantastisk opplevelse og viste meg at du kan bruke akkurat de samme mentale musklene for å løse både fysiske og teoretiske utfordringer.
Verdens tak
Med året på MIT bak meg begynte for alvor planleggingen av ekspedisjonen til Denali, Nord-Amerikas høyeste fjell. Jeg hadde bestemt meg for å gjøre denne som en generalprøve og essensiell oppvarming til et toppforsøk på Mount Everest. Min makker Didrik Dukefoss og meg fløy til Alaska og begå oss ut på ferden inn i villmarken og opp fjellet. Vi hadde en brutal ekspedisjon med uvanlig mye vær og flere nestenulykker. Vi gav aldri opp og sto til slutt på toppen av fjellet etter over en måned på ekspedisjon.
Med Denali i boks turte jeg endelig å legge konkrete planer for et forsøk på Mount Everest. Målet var å klatre den våren 2019, en gang i midten av mai som er årets eneste værvindu. De siste månedene i forkant bodde jeg på Haukeliseter Fjellstue og trente iherdig frem mot avreise i mars. Fordi jeg akklimatiserer tregt til tynn luft fikk jeg med mesteparten av laget på en treningssamling i Sør Amerika der vi bodde høyt og brukte Ecuadors høye vulkaner for høydetilvenning. Vi startet med noen kortere turen i Quito og klatret så den kjente vulkanen Cotopaxi. Etter dette var det tid for vårt hovedmål Chimborazo på 6263 moh. Med litt flaks møtte jeg en tysker på en bar i Quito som tilfeldigvis hadde et par ski jeg fikk låne. Jeg ble dermed andre nordmann til å stå på ski ned fra denne toppen etter Tormod Granheim og vi hadde en fantastisk opplevelse.
Grunnen til å velge Chimborazo er fordi den i likhet med Everest også er et ekstremalpunkt på jorden. Everest er det høyeste punktet over havnivå, men Chimborazos topp er det punktet på kloden som ligger aller lengst vekk fra jordas kjerne. Etter 3 flotte uke i Ecuador fløy vi videre til Hawaii der vi løp opp Mouna Kea (4062 moh) som på grunn av øygruppen er verdens høyeste fjell målt fra havbunnen. På denne måten hadde vi muligheten til å klatre verdens høyeste fjell ved tre ulike definisjoner på en og samme tur!
Da vi ankom Kathamndu var vi allerede godt akklimatisert, friske og raske. Vi fløy til verdens farligste flyplass Lukla og begå oss ut på den 10 dager lange vandringen til Base Camp. Vårt hjem for de neste to månedene lå nesten like høyt som toppen av Kilimanjaro ved bunnen av det beryktede isfallet ned fra passet mellom Everest og Lhotse. Bare å bo her var utrolig spektakulært, og vi begynte sakte å akklimatisere for stadig tynnere luft ved å gjøre gradvis lengre utflukter fra base camp. Vi bar også utstyr oppover ruten og med god hjelp fra sterke sherpaer begynte vi å etablere høydecamper for toppstøtet. I midten av april ble det plutselig full krise for min del. Jeg hadde jobbet hver eneste dag med hygiene for å holde meg frisk, men plutselig fikk jeg en full runde med influensa. Fordi kroppen ble så svak fikk jeg kraftig høydesyke samtidig og var helt på grensen til å bli evakuert med helikopter. Jeg holdt ut i Base Camp i en ukes tid, og nærmest som et mirakel kom kroppen seg til slutt og jeg var klar til å klatre igjen. Etter dette begynte ting virkelig å løsne, jeg akklimatiserte fortere og klarte både å spise og sove godt i de høyere campene. Til slutt var vi klare til å gi toppen et forsøk. 22. mai så ut til å bli en kanondag, men vi var bekymret for køer fordi alle lag virket å peke seg ut denne dagen for siste toppnatt. Vi endte opp med å gamle på 16 mai, da vi fremdeles hadde sjanser for å nå toppen i noe mer vind og kulde, men uten ekstreme køer. Gambelen endte opp med å gi resultater.
Etter mange år med planlegging og selvoppofrelse det er vanskelig å beskrive nådde jeg og Tsering Sherpa toppen av Mount Everest 03:30 på morgningen 16. mai 2019. Alt som kunne gå bra gikk bra, gikk bra og vi nøt en uforstyrret soloppgang fra verdens tak helt alene i neste 90 minutter. Jeg kunne se jordas krumning med det blotte øyet og felte en tåre for den fantastiske planeten vi lever på. Toppnatten vår var like fullt en trist påminnelse om fjellklatringens mørke bakside. Vi var 36 personer som gikk mot toppen, men kun 34 kom seg ned i livet. 6 dager senere nådde Nirmal Purja toppen av Everest under sitt verdenskjente prosjekt «14 Peaks». Han tok et skrekkbildet fra Hillary Step idet over 300 mennesket forsøkte å nå toppen på en dag.
7Summits blir virkelighet
Etter Everest dro jeg til Australia for å gjøre Mt Kosciusko på 2228 moh. Selv om dette var en enkel løpetur i nærheten av Australias eneste skianlegg var det et fantastisk kontinent å reise til, og vi dro på roadtrip på New Zealand før vi pekte snuten hjemover. Så var det tid for den siste toppen for å fullføre den store drømmen om 7 Summits. Mt Vinson på Antarktis er utilgjengelig, avsideliggende, kald og et logistikkmessig veldig krevende. Vi fikk til slutt plass på et fly til Union Glacier og kom oss til foten av fjellet. Dette kontinentet kan ikke sammenlignes med noen andre steder jeg har besøkt på kloden. Spisse alpine fjelltopper stikker opp av et hav med isbreer, og de eneste levende organismene på lang avstand var vår lille ekspedisjon. Det var som å være på en annen planet!
Til å begynne med var været godt, men da vi nærmet oss tiden vi måtte toppe ut i fikk vi plutselig en storm mitt i trynet. En til da flott tur ble snudd helt på hodet, og vi måtte kjempe oss gjennom ekstremvær og temperaturer vi aldri tidligere hadde kjent på. Vi nådde toppen i full snøstorm med en vind på over 20 m/s og en temperatur på 65 effektive minusgrader. Min store drøm var gått i oppfyllelse. 7 januar 2020, 24 år gammel fullførte jeg 7 Summits som Norges yngste gjennom tidene.
Satse alt og litt til på friluftslivet
Da Korona plutselig brøt ut ble et aktivt ekspedisjonsliv krevende å holde gående. Jeg fullførte mastergraden min i undervannrobotikk fra NTNU og fikk min første jobb som Maritime Trainee i Klaveness Shipping. Jeg trivdes godt, men hadde hele tiden lyst på mer frihet til å gjennomføre friluftsprosjekter. Den første sommeren syklet jeg Norge på langs, og påsken etter fikk jeg tid til å gå en lengre skitur på Svalbard med Even Sverdrup.
Sommeren 2021 begynte verden som smått å åpne seg litt igjen, og jeg reiste til Pakistan sammen med to russere for å gjennomføre min til da mest krevende ekspedisjon. Målet var å stå på ski ned den 8051 meter høye Broad Peak uten oksygen og annen støtte. Jeg slet med mageproblemer hele turen og fikk en veldig tøff tur. Likevel jobbet vi godt som team og kom oss til slutt inn i dødsonen over 8000 meter. Vi hadde litt lite tidsmargin og dårlig vær til å fortsette, og tok den kloke vurderingen å snu bare 30 høydemeter fra toppen. Vi hadde en fantastisk, men ubeskrivelig slitsom skitur ned til base camp med kanonutsikt over mektige K2 rett over dalen.
Tilbake på jobb fikk jeg gradvis økende ansvar og nye arbeidsoppgaver. Jeg reiste til flere havner, bidro i prosesser for å implementere nye teknologiløsninger på båtene og ikke minst selge deler av flåten vår. Høsten 2021 reiste jeg til Fujaira for å jobbe om bord på en av våre kombinasjonsbåter i 5 uker. Det var utrolig lærerikt og jeg har fremdeles god kontakt med mannskap jeg ble kjent med om bord.
Parallelt med jobben i shipping fikk jeg stadig flere forespørsler om å holde foredrag og kurs. Dette var for alt fra bedrifter til studenter, festivaler og folkehøyskoler. Etter en ryggoperasjon rett før jul bestemte jeg meg endelig for å bryte ut og leve livet på egne premisser. Jeg sa opp jobber og har siden jobbet heltid som foredragsholder og profesjonell eventyrer. Jeg kjøpte meg sted å bo i Hemsedal og flyttet inn med min bedre halvdel Jannicke Øien og vår høyt elskede og nylig avdøde hund Ravn.
Bygge mitt eget drømmeliv
Et spørsmål jeg ofte får på scenen er: «Hvordan skal man sette seg mål og jobbe for dem vis man ikke engang vet hva man vil selv?». Min nye livstil fikk meg til å reflektere over alle mulighetene livet byr på og at vi er så privilegerte i Norge at vi kan tillatte oss å hoppe ut i nye utfordringer. Sommeren 2022 reiste jeg flere ganger til Voss der jeg endelig startet min luftsportkarriere og tok kurs i fallskjermhopping, speed-riding og paragliding.
Jeg bestemte meg for å bygge firmaet mitt rundt eventyrlivet mitt slik at jeg både kunne hjelpe mennesker og drive med det jeg elsker på samme tid. Med litt prøving og feiling føler jeg at jeg har funnet en balanse der mitt private og profesjonelle liv er til fordel for hverandre i stedet for en kamp om tid og ressurser. Jeg forsøker å gjennomføre 2 ekspedisjoner årlig og bruker mye av min tid hjemme på å utvikler meg som luftsportsutøver, særlig paragliding som jeg håper og tror vil bli mitt neste store kapittel i livet.
Ved å frigjøre tid i hverdagen uten fast jobb har jeg hatt anledning til å jobbe dedikert med å utvikle meg som foredragsholder noe som både har økt etterspørsel og pris. Jeg har i 2023 gjennomført mine første oppdrag som konferansier, holdt foredrag for mine største forsamlinger og alliert meg med flere av Hemsedals hoteller som tar imot bedriftsgrupper fra hele landet. Dette har også ført til en del henvendelser om kurs og guiding i blant annet kiting, topptur og friluftsliv her i Hemsedal, noe jeg ønsker å gjøre mer av i tiden fremover.
2023 har vært et hektisk år, men da juli alltid er en svært rolig måned som foredragsholder fikk jeg tid til å gjennomføre mine to planlagte ekspedisjoner. Den første gikk til Pakistans Himalaya sammen med Andreas Ebbesen. Under 4 uker i juli forsøkte vi å bestige verdens høyeste ubestegede fjell, Muchu Chhish (7453 moh). Ruten var som forventet meget krevende, men i tillegg fikk vi mye vær og snø som til slutt gjorde at vi forlot tanken om å nå toppen og i stedet for å gjøre norgesrekord for høyeste speedriding tur. Vi bar utstyret opp til 5500m og hadde en fantastisk flytur i utrolig landskap. På veg tilbake til sivilisasjonen så vi ferske spor av snøleopard.
Rett etter ankomst i Norge snudde jeg i døra og startet ekspedisjon nr 2, denne gang med partner in crime Jannicke. Vi fløy til Alaska og med bush plane helt til den arktiske kysten i Nord der vi startet å bevege oss sørover over fjellkjeden Brooks Range. Turen var helt fantastisk, vi jobbet bra som team, så utrolig natur og hadde flere dyremøter vi aldri vil glemme blant annet med 4 grizzlybjørner. Jeg kan endelig kalle meg jeger og skøt rype eller and til middag nesten hver dag hele turen. Etter 19 dager og 400 km kunne vi definitivt konkludere med at vi begge forelsket oss i den øde villmarken uten spor av mennesker. En ting er sikkert, Jannicke og jeg vil returnere til den store villmarken!
